Sebra før mørket

Har jeg mistet norskkunnskapen etter kun en uke i Kenya?
Jeg vet ikke om zebra skrives med z eller s. Google sier "sebra"  så da går vi for det....

Sebraer så vi heller ikke i safariparken. Like før mørket kom den siste dagen så oppdaget vi imidlertid noen sebraer ved veikanten. 

Den siste veistrekningen i mørket mot Nairobi ble en fryktelig opplevelse. Den varte bare 1-2 timer, men vi følte oss overhode ikke trygge mellom busser og lastebiler med tvilsomme kjørekunnskaper og dårlig lys på bilene. Men da vi trøtte og slitne gikk inn i flyet kl 02:30 på natta så følte vi oss endelig trygge. En ting er sikkert, vi har fått mange venner blant masaiene og det går nok ikke lenge før vi lengter tilbake.

Vi besøker en masai bolig

Etter hvert svingte Samson inn i bushen fra hovedveien. Vi skulle besøke en masaifamilie som bor og lever på tradisjonelt vis. Pastoren var ikke kledd i masai klær denne søndagen, men det var tydelig at dette var fattige og enkle mennesker.

Huset var av jord og kumøkk. De var stolte av huset som de påsto varte i ca fem år. De må gå 5 km for å få vann. Kilimanjaro er viktig i området. Det er dette fjellet som gjør at de kan få vann. Kvinnene står for vannhentingen. Disse masaiene hadde mange geiter. Det var fullt liv på plassen når de skulle inn og melkes. Annhver dag må de føres til vannkilden ellers overlever de ikke. Geitekillingene sto for seg selv og gråt i en egen innhegning, men etterhvert fikk de komme ut. Da sprang de rett til sin egen mor for å få melk. Jeg er jo oppvokst i by og helt talentløs når det gjelder dyrehold.

Denne masaipastoren ville gjerne ha vært på seminaret, men han hadde ikke råd til å komme. Vi fikk også komme inn i huset deres. Det var en trang korridor før man kom inn i et rom med både seng og kjøkken. Mange av disse familiene er nå blitt frelst. Det er en stor vekkelse blant masaiene. De fortsetter å leve sitt enkle liv selv om de har blitt kristne. Det dukker nå opp menigheter overalt i dette området. Det er disse folkene som Samson brenner for. Han har aldri glemt det enkle livet på steppene. 

Skillpadder og gribber på hjemveien

Alt har en slutt og det var derfor litt trist når vi på søndag ettermiddag måtte ta forvel med vennene våre i Loitokitok. Opplevelsene var imidlertid ikke over. På vei mot Nairobi så fant vi en hjelpeløs skillpadde i grøftekanten. Når vi nærmet oss ble den redd og bare trakk hode og armer inn i skallet. En merkelig skapning. Jan løftet den og da sprellet den veldig.

Litt lenger borte hadde noen kjørt på en zebra. Åtselet lå i veikanten og gribbene kastet seg over måltidet. Gribber er ikke så pene dyr, men de rydder i allefall opp i naturen.

17 møter på en uke

Litt avhengig av hvordan man regner så har vi faktisk vært på 17 møter. Søndag delte vi oss. Jan or Kim dro med Samson til en menighet som heter Rondo mens jeg ble igjen i hovedmenigheten i Loitokitok. De har ikke plass til mer enn 500 på møtene så dermed må de ha to møter på søndag formiddag.

Det var fullt hus med dans og sang og jeg måtte da preke på to møter etter hverandre. I dette møtet samlet de også inn penger for å utvide menighetslokalet. De satser nå i tro på å få opp et bygg som kan romme 3000 mennesker. Til dette trenger de 2-3 mill norske kroner, men de står på og bare på dette møtet samlet de inn ca 100.000 kenyanske shilling (1 kr er 15 shilling). Alle grupper var med på dette. Søndagskole, kvinnegrupper, ungsom osv. I tillegg så prøver de å reise dette fondet med bidrag fra andre deler av Kenya. Optimismen er stor tross stor arbeidsledighet og fattigdom. Men det virker at det skjer ting i byene. Det ser for oss ut som om landet går framover også økonomisk.

Sjiraff eller giraff

Sitter her å lure på om dette høye dyret skrives sjiraff eller giraff. Begge er visst riktig. Det var først når vi kom utenfor Amboseli parken igjen at vi fikk se giraffene igjen. Disse merkelige skapningene ser veldig snille ut, men de er veldig skye og redde. Det sies at de kan se hva du har på din tallerken på 2 km avstand. Alle i denne familien hadde sine øyne festet på meg da jeg langsomt nærmet meg. Jeg prøvde å gå litt på skrå og lure meg litt framover, men da jeg kom meg bak en busk så ble de veldig engstelige og lurte på hva jeg drev med. De bykset så videre inn i skogen. Giraffene gjør ingen fortred, men Samson fortalte oss at han tidligere hadde drept og spist en giraff. Hode til giraffen har han fortsatt hjemme. En gaselle sto også og lot seg fotografere mens vi var på hjemveien fra parken.

Denne fuglen var nærme

Beklager litt surr i bildene, det er svært så dårlig nett nå og jeg må stå utenfor for å få oppdatert sidene....

Vi beøker Amboseli safaripark

Amboseli nasjonalpark er flott, men jeg syns nesten det var like mye å se på utenfor parken. Vi bor under en times kjøring fra Amboseli og i luftlinje er det ikke langt. Derfor er det nesten unødvendig å betale for å få se de ville dyrene. Men vi unnet oss litt luksus på lørdag og besøkte denne parken. Det koster mye å komme inn og veldig mye å bo der og spise på lodgene. Men vi unnet oss en lunsj og en tur i svømmebassenget.

Elefant like ved veien

Apekatt på veien mot nasjonalpark

Soloppgang Kl 06:30

Mer snø på Kilimanjaro

Jeg tar mange bilder av Kilimanjaro. Vi bor så utrolig nærme dette fjellet. Det er bare noen få hus som ligger nærmere. I dag tidlig var det mye mer snø på toppen. Toppen var nesten helt hvit, men i løpet av dagen smeltet det meste av denne isen.

Søndagsskole og små lokaler

Dagen i dag har vært helt enorm. Vi har opplevd mye. På det siste og trefje møtet i dag så var vi samlet i et lite lokale. De har også fått en gratis tomt å håper å byggge en ny menighet. Noen av medlemmene her og mange barn kom på dette møtet. Jeg måtte derfor være søndagskolelærer og Jan var veldig fornøyd med min innsats. Det skal nemlig ikke så mye til her nede før det blir en meget stor begeistring. Her er nemlig alle bevegelser og virkemidler tillatt. Folk ler og klapper og det er ingen sure miner å se.

Elefanter på møte

Vi fikk tårer i øynene da vi ankom dette stedet på en øde slette langt fra hovedveien. Sangen lød fra vennene som samlet seg under dette store treet. I bakgrunnen lå Kilimanjaro og nærmest våket over stedet. 

Like ved var det noen elefanter. Noen ganger kommer de helt bort til treet hvor de har møter og farlige situasjoner kan oppstå. Dette er nemlig ikke sirkuselefanter som er dressert. Dette er ville afrikanske elefanter. 

En høy masai som ikke lenger var noen ungdom har gitt bort dette landområdet hvor de nå kan bygge en kirke. De har ikke noe midler, men det er skjedd et mirakel i denne mannens liv. Han fortalte om hvordan han gikk løs på både dyr og mennesker med sitt spyd. Han var en skikkelig kriger og villmann. Mange var derfor redde for ham. Etter han ble frelst har mange i hans familie også blitt frelst. De har nå behov for en bygning ikke minst pga elefantene som vanker her. Elefanter angriper nemlig aldri bygninger. 

Jeg skulle preke litt til dem, men jeg gråt bare når jeg skulle si noe. Dette var nemlig sterkt. Denne kirken må vi bare få bygget.

Menigheten langt hjemmefra

Stedet het Isineti og var ganske så øde. Idag går kuene rundt å spiser av gresset, men for ikke så lenge siden var det tørkeperiode og mange masaier sultet og mistet alle sine dyr. En mann som bodde like i nærheten hadde blitt frelst. Han pleide å drikke og lage bråk i dett området. Men etter han ble frelst kom folk for å se denne mannen og hva som var skjedd med ham. De lokale myndighetene satte så pris på det som var skjedd og de bestemte å gi 200 hektar land til disse folkene som hadde møter under et tre. Samson fikk samlet noen midler og de fikk opp en kirke hvor de nå har møter.

Menigheten her er bare noen måneder gammel. Den ble startet i juni i 2010 og de fleste som var på møtet er enda ikke døpt. Men det blir massedåp om 14 dager etter at de har fått litt undervisning. På dette møtet var vi skikkelig langt hjemmefra. Masaidamer med øreflipper som skåler og en mengde smykker og metall i alle farger hengende ned fra ører og andre deler av ansiktet. Alle kledd i røde og fargerike klær. Dette var skikkelige tradisjonelle masaier. 

Menigheten er også en skole nå og en av damene underviser gratis på denne skolen. Vi begynner nå å bli virkelig glad i alle disse blide og hyggelige masaiene.

Vi drar på Harrytur

Skikkelige østfoldinger drar på minst en harrytur i uka. Man sparer jo inn turen til Svinesund bare ved å kjøpe noen liter melk. 

-Idag drar vi på harrytur, sa jeg til Samson. 
-Vi er jo bare ca 20 min fra grensen til Harryland, forklarte jeg min sorte venn.

Samson forsto etterhvert hva jeg mente. Hans forhold til Tanzania og folkene der er omtrent slik vårt forhold er til svenskene. Vi dro avgårde, men møtte en svært så stengt grense med spikermatter i veien og flere bommer. Men vi parkerte bare bilen og begynte å spasere mot grensen. Siden Samson kjente de fleste her og siden kenyanerne er et kult og avslappet folkeslag så spaserte vi bare over grensen omtrendt som illegale flykninger på en nedlagt grenseovergang. 

Den ellers svært så blide Samson skiftet nesten personlighet da han kom over grensen. Det var tydelig at han ikke likte dette stedet. Men han fikk 18 tanzaniske gærninger for hver kenyanske shilling. Dermed ble det flere tusen gærninger for noen brus. Vårt opphold i dette litt kommunistiske landet ble svært så kortvarig. Stedet var rett og slett litt Harry.